Studier av ulike dachshundpopulasjoner har konkludert med at mellom 10 og 20% av dachshundene får en form for prolaps i løpet av livet. Uansett hva det ‘riktige’ tallet er kan vi være enige om at det er for høyt. En registrerbar grad av prolaps er både en følelsesmessig og en økonomisk påkjenning for våre valpekjøpere, ikke minst om graden er så alvorlig at det krever operasjon, eller i verste fall avliving.
Prolaps har både en genetisk og en miljømessig faktor. Det har så langt ikke lykkes å identifisere et bestemt gen som årsak, og forskningslitteraturen beskriver at flere gener sammen utgjør den genetiske årsaken (polygen arv). Men, vi vet at forekomsten av genet FGF4 på både kromosom 12 og 18, slik det finnes hos dachshund, disponerer for degenerering i mellomvirvelskivene -og dermed også for IVDD (Intervertebral Disk Disease) som kan føre til skiveprolaps. I tillegg er det sannsynlig at også andre gener påvirker rygghelsen hos dachshund – og andre hunderaser med dvergvekst.
Den miljømessige faktoren er først og fremst knyttet til mosjon og fedme. Fra flere hold hevdes det at dachser som er aktive jakthunder i mindre grad diagnostiseres med prolapssykdom enn blant dachsene som ikke brukes til jakt. Dette kan henge sammen med at de er bedre trent, og ikke er overvektige. Sammenhengen mellom mosjon og trening på den ene siden og sykdom på den andre siden er like viktige faktorer innen dyrehelse som innen folkehelse.
Tiltak for å redusere forekomsten av prolapssykdom må derfor rettes både mot avl, og generelle tiltak som bedrer individenes fysiske helse.
Hovedstyret i NDF har det siste halvåret jobbet med en tiltaksplan for å redusere ryggprolaps hos dachshund.
I bladet Dachshunden nr 3/22 har vi publisert kortversjonen av tiltaksplanen.
Via denne lenken kan du også laste ned fullversjonen (pdf)
